Idag har jeg blitt matet og underholdt, og det av min mor som fortsatt passer på en latterlig blakk datter. Så dere kan tenke dere at jeg unyttet det til det fulleste, det vil si at jeg spiste dessert på restauranten, og når vi sto i kinokøen så høstet jeg inn to poser Toffin og en pose med Gullfisker og vann (du vet, for å ikke bli så kvalm). Vi så selvfølgelig en skikkelig mamma-film, type europeisk drama, og jeg havnet ved siden av en 70(+)år gammel dame.
I disse lange drama filmene er det ikke mange actionscener med masse BOOM BANG og RATATATTA. Det er heller laaaaange stille scener uten musikk, med kun lyden av gresshopper i bakgrunnen. Der sitter jeg i kinosalen ved siden av ei hoppe som stirrer stygt på meg hver gang jeg rører ved posen min. KNITREMEDPOSEN og KNAS KNAS. Hver gang. Når man sitter rett ved siden av en person så merker man veldig godt om man blir stirret på. Det ble jeg. Hun skulte på meg.
Det syns jeg ikke noe om. Hadde det ikke vært for at min snille mor satt ved siden av meg uvitende om at hennes datter ble beskuet med et ondt blikk hver gang hun spiste av godteriet sitt, så hadde det blitt bråk!
Eller, kanskje en liten hissig kommentar, er jo ikke ond heller. Men konsekvenser. Skulle ha knurra til hu, sånt skjønner dem vet du. Knurring. Sjørøvere gjør det.
Altså i en kinosal, uansett film, skal det konsumeres kinogodt av typen som knasker. Det tar maks 15 min inn i filmen så er alt borte, men i løpet av den tiden er man folkelig nok til at man ikke hører det.
Basta Besta, følg med i timen!
- Jenny
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar