- Det var så vidt jeg rakk å ta bilde før alle lilla-damene kom brasende inn døren, Sjørøverjenta holdt utkikk, og akkurat da bildet var tatt kom damene veltendes inn døren (eller treplanken av en dør). Det var det mest spennende som skjedde på turen.
Men hytte, seriøst. Uhygenisk.
Masse prat med disse syke lilla-førskolelærerne-med-herpes-på-munnen, som gikk over laaang tid. Høydepunktet var lunchen, som var veldig fin, rakk dessverre ikke ta bilde ettersom Sjørørverjenta og jeg var de siste som fikk første porsjon og de første til å ta andre porsjon. Sånn kan det gikk.
På lørdag var jeg på vors sammen med en skikkelig blandet gjeng. Musikere, lærere, økonomi-studenter og rød ungdom. "La oss skåle for Frp som har gått ned fra 20 til 14 ettellerannet", "Vet du hva, det gidder jeg ikke skåle for hvis du ikke begrunner deg godt nok, jeg nekter".
På tide å ta frem lommelerka.
Sjørøverjenta elsker potetgull. Jeg elsker saft-is. Is generelt, men saft-is er digg, særlig etter en lerketur på byen.
Jeg har en hel skuff full.
På søndag spurte Sjørøverjenta om jeg ville bli med på Hard Rock Café, der typen hennes spiller i bandet, la oss kalle han Kapteinen. Sjørøverjenta er heldig, hun må jo bli forelsket på nytt hver gang han spiller. Jeg blir i hvert fall forelsket omtrent hver gang jeg ser en gitarist eller trommis på scenen.
Ellers fikk Sjørøverjenta seg mange beilere. Først har vi rosa-skjorte-karen som sto å knipset med fingrene fra side til side, han lurte på om han kunne danse med Sjørøverjenta. Men neida, han ble pent nektet et dansetrinn.
Nestemann ut: Brasilianeren. Stakkars.
I dette scenarioet er konserten ferdig. Sjørøverjenta sto i baren å bestilte øl, og kom i kontakt med brasilianeren. Og da hun var ferdig, og hun egentlig ville bare gå å si: "ha det", så sa hu i stedet: "du må bare komme over til oss". Doh!
Så ensom som han var, så gjorde han jo selvfølgelig det. Og jeg pratet litt med han jeg også, men sakte men sikkert byttet jeg samtalepartner til disse musikerne. Så forsvant Sjørøverjenta på do, da gikk han også. Da kom typen til Sjørøverjenta å satte seg, og hun kastet seg innerst - slik at hvis han kom tilbake så var ikke hun tilgjenglig nok til å prate.
Nå kommer godsakene:
Han kommer selvfølgelig tilbake 1 minutt etter Sjørøverjenta satt seg.
Må bare - men dette er det kleineste øyeblikket jeg noen gang har vært med på. KLEINESTE!
Kapteinen sitter jo der brasilianeren egentlig satt å pratet med Sjørøverjenta. Å Sjørøverjenta enser han ikke engang. Hun ser alle andre steder enn på brasilianeren, som etter alt for lang tid skjønner at slaget er tapt, og han burde gå, nå. Dette går så langt, han ser på Sjørøverjenta, prøver desperat å få kontakt, Sjørøverjenta er iskald og nekter å gi han et lite vink.
Hele bordet er nå påvirket av denne situasjonen som pågår, jeg klarer ikke se på, så må bare snu meg. Stemningen er til å ta og føle på, og den er helt saft-is etter 10 timer i fryseren.
Brasilianeren tenker at hvis han tar litt på jakka si, så kanskje Sjørøverjenta ser på han, eller sier "ha det" (som hun egentlig burde gjort i baren, eller da hun gikk på do), men Kapteinen sitter på jakka hans(!)
Nå er det bare uutholdelig for oss andre. Kapteinen nekter å flytte seg, han sitter med ryggen til, og han tror brasilianeren setter seg ned. Men nei, han har endelig etter 2 minutter skjønt at han må gå. Men han må bare glemme igjen verdigheten sin, når han må dra jakka si ut fra Kapteinens "faste grep".
Puh. Det var fælt å skrive om til og med. Iskaldt.
Som John Lennon ville sagt:
- Time wounds all heals.
Jeg fikk bare en skikkelig sleezy bartender som syns dette var sjarmerendes:
- Jenny
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar