Vømmøl, pons og folkedans. Sjørøverjenta i ukjent farvann igjen.

Samtidig  som Jenny har vært på en hytte med basseng har jeg vært i brølløp på Snåsa. Kapteinen er kommer fra Snåsa, og vi var invitert til en vennefamilie av deres. Dette var et bryllup som varte i tre dager, akkurat som i gamle dager. Jeg liker den tradisjonen, fredagen var det suppe og bli kjent, lørdag var det bryllup og fest, og søndag var der rester med kaker og kaffe. Dette er det første bryllupet jeg har vært i, jeg har servert i mange men aldri deltatt selv. Dette er derfor det beste bryllupet jeg har vært i, jeg følte meg så velkommen, for et varm folk
nord-trøndere er. Jeg skal ikke skrive om fredag eller søndagen, det var lørdag som gav med det største kultursjokket. Kapteinen forberedte meg på at det ble mye drikke, mye god mat og knakene god stemning!
Det ble selvfølgelig spilt opp til dans, folkedans, alle kunne folkedans, og for en stakkars søring som meg ble jeg redd for at jeg måtte danse. Jeg hadde fått beskjed om at det var en liten mulighet for at jeg ble bedt opp til dans. Til dansen ble det servert pons. Pons er en blanding av varmt vann,  sukker, litt salt og heimbrendt. Ponsen må være riktig temperert for at den skal smake optimalt.
Det var mye god stemning og bra musikk. Da bandet tok kvelden kom CDene frem, bare Vømmøl. Til dere som ikke vet noe om det kan dere klikke inn her:

http://no.wikipedia.org/wiki/Vømmøl_Spellmannslag

Trøndertakt foten kom frem hos mange, flere og flere trampet og klappet i takt. Ponsen var på bordene, heimbrendt i kaffen, og kjøttkakene ble tredd på gafler som ble spist av fulle bryllupsgjesten. Midt inni der satt jeg, gladfull, salig og veldig fornøyd med tidenes kultursjokk. 

-Sjørøverjenta